Medlemsmøte 4- Ballettklubben 45 år

Dato: 04.09.2025

Sted: Formidlingsrommet

Antall til stede: 30 personer

Gjester: Julie Petranova, Giuseppe Ventura og Philip Currell

Referent: Hilde Bruvold

Innledning

Møtet ble åpnet av styreleder Iver Anton, som presenterte kveldens gjester: Philip Currell, Julie Petranova og Giuseppe Ventura. De tre gjestene fikk ordet til å introdusere seg og reflektere over sine personlige ballettreiser, før det ble satt av tid til spørsmål og dialog med salen.

Ballettklubben kunne på dagen markere sitt 45-årsjubileum. To av medlemmene hadde vært med siden stiftelsesdatoen 4. september 1980. Iver Anton varslet at en større jubileumsmarkering vil finne sted under julemøtet senere i år.

Arrangementet var lagt opp med omtrent én times samtale, fulgt av servering av kaffe, te, mineralvann, sjokolade og jubileumskake. Kvelden ble avrundet med sosialt samvær.

Kveldens gjester

Guiseppe Ventura, Philip Currell og Julie Petranova

Philip Currell

Currell innledet med en personlig fortelling preget av både tilfeldigheter og strategiske valg. Han startet med dans som treåring, inspirert av sin søster og senere rekruttert gjennom en lærer som besøkte hans barneskole. Hans utdanningsløp begynte i England og fortsatte ved Royal Ballets Junior Associate-program i London. Etter fem år ved White Lodge valgte han å bytte retning, da han søkte et miljø med større pedagogisk støtte. Overgangen til English National Ballet School ble avgjørende: her ble han møtt med anerkjennelse og hjelp til å utvikle sitt potensial.

Hans første profesjonelle engasjement fant sted i Lisboa, men kulturen og arbeidsforholdene der viste seg å være lite forenlig med hans kunstneriske ambisjoner. Han tok derfor nye auditioner, og i 2004 ble han rekruttert til Nasjonalballetten i Oslo. Overgangen ble dramatisk – fra mildt klima til streng vinter, men kunstnerisk opplevde han å «komme hjem». Allerede tre uker etter ankomst ble han kastet inn i store produksjoner, og den høye arbeidsintensiteten ga ham bred erfaring.

Currell har tolket sentrale prinsroller i det klassiske repertoaret, bl.a. i Askepott, Svanesjøen, Nøtteknekkeren og Tornerose. Han fikk også arbeide med koreografer som Glenn Tetley og William Forsythe, og han var en del av ensemblet ved åpningen av det nye operahuset i Bjørvika.

Etter en serie skader, blant annet en sceneulykke og gjentatte ryggplager, ble pandemien tidspunktet for hans avskjed med scenen. Hans siste opptreden ble i Onegin, et filmopptak uten publikum, som han selv beskrev som et «gaveaktig farvel».

Currell har siden videreutdannet seg innen kunstadministrasjon (University of Michigan, Harvard-kurs) og arbeider nå som assistent for ballettsjef Ingrid Lorentzen. Han beskrev overgangen som krevende, men lærerik, og understreket verdien av det administrative teamet og Operaens organisasjonskultur.

Julie Petranova

Petranova vokste opp i Praha, inspirert av sin søster, og fant tidlig glede i å gestalte roller og karakterer på scenen. Som 11-åring bestemte hun seg for å satse på dansen, og hun begynte på konservatoriet i hjembyen. Gjentatte sommeropphold i London førte til at drømmen om videre utdanning der vokste frem. Hun ble tatt opp ved Royal Ballet Upper School som 16-åring.

Studietiden var preget av både ambisjoner og utfordringer. Som en såkalt «late bloomer» måtte hun håndtere både forsinket fysisk utvikling og skader. Hun fikk tilbud om å repetere andre året – en avgjørelse som i ettertid ble verdifull, ikke minst fordi pandemien medførte nedstengninger og mye hjemmetid i Praha.

Overgangen til profesjonelt liv ble uvanlig. Auditionprosessen foregikk digitalt, og via skolens nettverk fikk hun tilbud om kontrakt i Nasjonalballetten UNG. Hun ankom Oslo uten kjennskap til byen eller kompaniet, men fant raskt trygghet i miljøet. Første sesong ble begrenset av pandemien, streik og skade, men hun opplevde et inkluderende fellesskap som gjorde at Oslo føltes som et hjem.

Petranova fremhevet særlig arbeidet med Jiří Kylián som en kunstnerisk milepæl, med ekstra resonans ettersom han deler hennes tsjekkiske bakgrunn. Hun beskrev også forberedelsene til rollen i Giselle etter en skade som en pågående og personlig utfordring – et eksempel på danserens kontinuerlige arbeid med kropp, styrke og uttrykk.

Giuseppe Ventura

Ventura fortalte om en uvanlig vei inn i dansen. Han vokste opp på Sicilia i en familie preget av fotballkultur, og spilte selv til han var 11 år. Gjennom søsteren ble han introdusert til ballett, og etter en prøveperiode ble han værende, selv om overgangen fra fotball til dans var krevende.

Han kombinerte i tre år fotball og ballett, men måtte til slutt velge. Hans første lærer la et viktig grunnlag, og internasjonale konkurranser, bl.a. i Paris og New York, åpnet dører til videre studier. Ventura valgte Zürich Ballet School, hvor særlig læreren Ákos Sebastian ble avgjørende for hans utvikling.

Et høydepunkt i studietiden var deltakelsen i Prix de Lausanne, hvor han fikk undervisning av Julio Bocca og kom til finalen. Etter konkurransen ble han tilbudt kontrakt i Oslo, og valgte Nasjonalballetten UNG.

Første sesong var preget av både turneer og produksjoner som Tornerose. Andre sesong markerte et gjennombrudd med narrerollen i Askepott, fulgt av sentrale roller i Don Quixote og Nøtteknekkeren. Kylián-festivalen ble et høydepunkt, hvor Ventura fikk hoppe inn i Wings of Wax foran både Kylián selv og Mikhail Baryshnikov. Han beskrev dette som et av sine hittil største øyeblikk.

Nå som fullt medlem av hovedkompaniet står han foran premieren på Jocasta, og understreket både de kunstneriske og fysiske utfordringene i arbeidet.

Samtale om Kylián-festivalen

Alle tre dansere delte inntrykk fra Kylián-festivalen. Arbeidet med stagers og med Kylián personlig ble fremhevet som særdeles inspirerende. Festivalen tiltrakk seg internasjonale gjester og presse, og ble opplevd som en milepæl for Nasjonalballetten – både kunstnerisk og organisatorisk.

Spørsmål og diskusjon

På spørsmål om hva som særpreger Nasjonalballetten, ble det fremhevet at atmosfæren er unik: et støttende, inkluderende miljø der nye dansere raskt finner tilhørighet. Ambisjonene er høye, men fellesskapet bærer arbeidet.

Når det gjelder spørsmål om filmatisering og TV-overføringer, ble det understreket at selv om enkelte produksjoner blir dokumentert, er forskjellen mellom sceneopplevelse og skjerm betydelig. Publikum ønsker mer innsyn, og åpne prøver nevnes som en vellykket formidlingsarena.

Avslutning og sosialt samvær

Det beste med medlemsmøtene er minglingen og bli kjent med kompaniet etter samtalene. 

Kvelden ble avrundet med mingling og takk til gjestene. De tre bidro med åpenhet, varme og refleksjoner som ga jubileet en særegen dybde.

Jubileumskake

Anledningen ble markert med en stor kake dekorert med teksten «Ballettkluben 45 år» (bakeriet glemte nemlig en B i «Klubben» men det er jo morsomt:-), samt en egen glutenfri variant.

Takk til vårt strålende trekløver for spennende ballettfortellinger – og takk til alle som var med og feiret 45 år med oss!