Medlemsmøte 5 2025

Referat fra medlemsmøte i Ballettklubben

Introduksjon til “Jocastas linje” – Oedipus Rex / Antigone

Sted: Den Norske Opera & Ballett

Dato: 13. oktober 2025

Tid: 18:00–20:00

Oppmøte: Rundt 30 medlemmer fant veien til Operaen denne fine høstdagen.

Innleder: Frida Steenhoff Hov, formidler i Nasjonalballetten

Samtale etterpå: Jan Magnus Johansen, leder for Nasjonalballetten Ung med seg kom Erle Østraat og Jakob Knopf Lindstrøm

Åpning

Styreleder Iver Anton ønsket velkommen og minnet om at Ballettklubben fyller 45 år i år, med planlagt feiring på julefesten i desember. Han takket medlemmene for engasjementet og understreket klubbens viktige rolle som bindeledd mellom publikum, danserne og Nasjonalballetten. Deretter presenterte han kveldens første gjest, Frida Steenhoff Hov, som introduserte Wayne McGregors gåtefulle Jocastas linje.

Frida Steenhoff Hov

Del 1 – Jocastas linje

Innledning ved Frida Steenhoff Hov (formidler, Nasjonalballetten)

Vi ble alle veldig nysgjerrige på Jocastas linje – et verk flere av oss hadde sett på generalprøven, og noen også flere ganger etterpå. Mange opplevde forestillingen som overveldende, med sterke visuelle og musikalske inntrykk, og elementer som tok tid å fordøye: teknologi, filmatiske projeksjoner, musikk “fra graven” og et kor som virket både gåtefullt og gripende.

Etter Fridas presentasjon falt mye på plass. Hun formidlet med fortellerglede og presisjon, slik at introduksjonen i seg selv føltes som en liten forestilling. Bitene samlet seg til et klart bilde – forbindelsene mellom myten, musikken og McGregors koreografi ble tydelige. Frida “ruler” med fortellerferdigheter og innlevelse som gjør formidlingen både levende, gøy og inspirerende.

Hun beskrev bakteppet for Wayne McGregors produksjon – et samarbeid mellom Nasjonalballetten, Nasjonaloperaen og Operaorkestret. Verket består av to deler, Oedipus Rex og Antigone, her kalt “Sønn” og “Datter”, med musikk av Igor Stravinsky (1927) og Samy Moussa (2020).

Ødipus – myten i kortform

For å forstå Jocastas linje må vi tilbake til kjernen i Ødipus-myten:

• En profeti varsler at Ødipus skal drepe sin far (kongen Laios) og gifte seg med sin mor (Jocasta).

• Foreldrene forsøker å omgå skjebnen ved å sette bort barnet. Ødipus vokser opp uvitende om sin opprinnelse.

• På vei mot Theben dreper han en eldre mann ved et veikryss (uten å vite at det er Laios, hans far).

• Han løser Sfinksens gåte og blir hyllet som byens redningsmann. Som belønning gifter han seg med dronning Jocasta – sin egen mor.

• Sannheten avdekkes gjennom vitnemål fra en budbringer og en gjetergutt: Jocasta tar sitt liv, og Ødipus stikker ut øynene.

• I etterspillene følger Antigone sin far i eksil. Hennes kamp mot makten og for rituell rettferd danner andre del av kvelden (Antigone).

  Slektstreet i Ødipus-myten

Jocastas linje og musikken

Jocastas linje består av to deler – Oedipus Rex og Antigone – gitt undertitlene «Sønn» og «Datter». Grepet synliggjør slektslinjen etter dronning Jocasta og tematikken rundt skyld, arv og erkjennelse. Oedipus Rex bygger på Stravinskys neoklassiske partitur, mens Antigone har ny musikk av den kanadiske komponisten Samy Moussa. Forrige norske oppsetning av Oedipus Rex (Folketeatret, 1974) skapte debatt ved å bryte med Stravinskys ønske om oratorisk – altså rent musikalsk – fremføring uten regi, i kontrast til dagens tverrkunstneriske tilnærming.

Stravinsky og det maskerte uttrykket

Frida forklarte hvordan Stravinsky bevisst lar Oedipus Rex fremføres som et opera-oratorium – uten regi, der fortelleren formidler handlingen mens dramaet synges på latin. Dette skaper en distanse som lar publikum lytte til klang, rytme og form heller enn følelser. Solistene bærer masker; også musikken «bærer maske», ved at Stravinsky låner stiltrekk fra Händel og Verdi og filtrerer dem gjennom sitt eget presise formspråk.

McGregors tolkning

I McGregors versjon smelter sangere og dansere sammen i ett uttrykk. Kroppen taler der ordene stilner – særlig gjennom Jocastas perspektiv. I Antigone blir uttrykket mer organisk, der kvinnekoret og Moussas moderne klangbilde løfter frem en lysere og mer filmisk tone. Scenografien, inspirert av Constantin Brâncuși og Samuel Beckett, er enkel men symboltung: flyttbare treflater og en roterende skive som gjør slektslinjen konkret.

Frida viste hvordan McGregor lar det narrative (fortelleren og koret) ramme inn tragedien, mens kroppens språk åpner for et sanselig og emosjonelt møte med stoffet. Publikum skal ikke «følge handlingen for enhver pris», men oppleve konflikt, erkjennelse og tap gjennom kropp, rytme og bilde.

Jocasta er bindeleddet mellom «Sønn» og «Datter» – både mor og hustru til Ødipus, og mor til fire barn med ham: Antigone, Ismene, Eteokles og Polyneikes. Hun er selve livsnerven i slektstreet, og McGregors koreografi lar det vokale og kroppslige språket speile hverandre.

Bildet er hentet fra operaens side.

Referanser – Beckett og Brâncuși

Scenografien henter inspirasjon fra både Samuel Beckett og Constantin Brâncuși. Beckett representerer den eksistensielle minimalismen – nakne rom der mennesket står alene med sin skjebne, der stillheten taler like sterkt som ordene. Brâncuși bringer inn det skulpturelle og organiske – rene linjer og former som peker mot det tidløse og arketypiske. Sammen gir de McGregors univers balanse mellom det fysiske og det metafysiske – mellom kropp, form og ånd.

Avslutning

Medlemmene beskrev opplevelsen som kompleks og overveldende, men også dypt fascinerende. Flere trakk frem de ikke-verbale delene – der bevegelsene får tale – som de mest gripende. Fragmenteringen i bevegelse og scenebilde ble lest som et bevisst virkemiddel.Frida understreket at målet ikke er intellektuell avkoding, men sanselig erfaring – og der landet nok de fleste av oss, i dette mesterverket.

Tusen takk til Frida for en uforglemmelig og gripende formidling!

Del 2 – Nasjonalballetten Ung

Samtale med Jan Magnus Johansen, Erle Østeraat og Jakob Knopf Lindstrøm

Etter pausen fikk vi besøk av Jan Magnus Johansen, leder for Nasjonalballetten Ung, sammen med danserne Erle Østeraat og Jakob Knopf Lindstrøm og samtalen utviklet seg raskt til et inspirerende og åpent møte om veien fra skole til profesjonelt kompaniliv.

Jan Magnus Johansen

Jan Magnus Johansen

Jan Magnus åpnet med å fortelle levende om sin egen vei i dansen – fra han som 17-åring begynte i Nasjonalballetten, via år i Nederland, til rollen som assisterende ballettmester og senere leder for NB Ung. Han har nå 4 ulike jobber innen Operaen. Han fortalte om ideen bak kompaniet:

«Når man er ung, har man enorm energi og vilje, men man vet ikke alltid hvordan man skal bruke den. Da trenger man veiledning, et støttesystem – og en trygghet som gjør at man tør å finne sitt eget uttrykk.»

Han beskrev hvordan NB Ung skiller seg fra mange internasjonale «junior»-kompanier ved at danserne har full lønn og ordinære vilkår. I mange kompanier får man ikke det ofte må man betale selv, for å være en del av et kompani. Danserene i Ung får tett oppfølging. De har tre tekniske klasser i uken med ham og to med hovedkompaniet – en balanse mellom frihet og struktur.

«De skal ikke kopiere de eldre danserne,» sa han, «men utvikle sin egen vei. Arbeid gir resultater, og resultater bygger trygghet.»

Han snakket også om faren for skader og press i starten av karrieren:

«Unge dansere må lære å lytte til kroppen. Perfeksjon er ikke målet. Det er nærværet – kommunikasjonen – som gjør at publikum blir berørt.»

Jakob Knopf Lindstrøm

Jakob Köpf Lindström (f. Göteborg) ble håndplukket direkte fra KHiO, før han rakk å fullføre bachelorgraden sin – noe som sjelden skjer i Nasjonalballetten Ung. Under studietiden medvirket han i utdrag fra Don Quixote og samarbeidet med Dinna Bjørn i Bournonvilles Ponte Molle. Han startet å danse som åtteåring ved Svenska Balettskolan, der han blant annet deltok i Sebastian Michaneks Nøtteknekkeren. Lindström har både svensk og etiopisk bakgrunn, og kombinerer klassisk skolering med moderne uttrykk i sitt arbeid som danser.

«Det var et stort steg,» fortalte han, «men jeg følte meg klar. Jeg hadde alltid drømt om å danse i et kompani, og da muligheten kom, måtte jeg gripe den.»

Han reflekterte ærlig over hva han kanskje gikk glipp av ved å hoppe rett ut i yrkeslivet:

«Jeg mistet kanskje litt tid til fordypning, men jeg lærte mye raskere i praksis. I kompaniet må du levere – du må stå på scenen, være en del av helheten. Det gir både ansvar og frihet.»

Jakob fortalte også om sin tidligere utdanning i Sverige, der lærerne hadde svært ulik bakgrunn – blant annet russisk og kubansk skole – noe som ga et bredt perspektiv.

«De ulike tradisjonene gjorde oss allsidige. Og selv om mange skoler har mistet litt av sin særstil i dag, tror jeg det er positivt at danserne blir mer fleksible.»

En skade som holdt ham borte i et halvt år ble en viktig læretid:

«Jeg lærte tålmodighet – å bygge kroppen på nytt, og å ikke ta dansen for gitt. Det var tøft, men det gjorde meg sterkere.»

Erle Østeraat

Erle har hatt et imponerende løp – fra Operaens ballettskole til Royal Ballet School i London og nå NB Ung. Vi har fulgt med henne side Ballettskolen, nå Nasjonalballettskolen. Erle Østeraat (f. 2006, Oslo) begynte i Nasjonalballetten Ung høsten 2025 etter tre år ved Royal Ballet School i London. Hun har hatt sentrale roller som Lille Regine i Gjengangere, Lille Hedda i Hedda Gabler og Lille Clara i Nøtteknekkeren (NRK 2020).

Ved Royal Ballet School danset hun blant annet i Cinderella, Alice in Wonderland, Konservatoriet, Paquita og Les Patineurs.

Østeraat vant førstepris i Prix du Nord (2021) og var semifinalist i Prix de Lausanne (2022). Hun startet sin dansereise ved Ballettskolen ved Den Norske Opera & Ballett, der hun var elev fra 2012 til 2022.

«Royal Ballet School var ekstremt disiplinert og teknisk,» fortalte hun. «Men nå er de i ferd med å viske ut skolens tradisjonelle identitet. De satser bredere og legger større vekt på moderne uttrykk og samarbeid på tvers av dansestiler.»

Hun beskrev hvordan hun opplever forskjellen på å danse i Norge sammenlignet med Storbritannia:

«Vi har en kortere ballettnasjon enn Sverige og Danmark, så vårt kompani må mestre et større spenn – både klassisk og moderne repertoar. Det gjør oss allsidige og åpne.»

Erle fortalte også om hva det betyr å være en del av NB Ung:

«Vi får ansvar, men også støtte. Det er et miljø som virkelig legger til rette for vekst – både som kunstner og som menneske.»

Samspillet i NB Ung

Begge danserne trakk frem det gode miljøet i kompaniet som avgjørende for utviklingen deres.

«Kommer du inn i salen og møter en danser som sier ‘åh, det er tungt i dag’, så smitter det,» lo Jakob. «Men hos oss er det motsatt – det er masse energi og vilje!»

Jan Magnus nikket og la til:

«Energi er smittsomt. Det er viktig at vi bygger kultur sammen, for i dans er vi avhengige av hverandre – både kunstnerisk og menneskelig.»

Han beskrev hvordan NB Ung fungerer som en bro mellom utdanning og profesjonelt liv – en trygg overgang der de unge danserne lærer arbeidsmetode, samarbeid og kommunikasjon i praksis.

Nye produksjoner og drømmer

Vi fikk høre om NB Ungs kommende program, som består av fire verk: Kyliáns Sleepless, et nytt stykke av Ellen N. Øyen, en pas de deux av Jason Kittelsen, og et klassisk verk av Komiko Hayakawa. Tre av stykkene er helt nyskrevne for kompaniet – en unik sjanse til å forme sitt eget uttrykk.

Mot slutten av samtalen delte danserne sine drømmer:

«Jeg elsker de klassiske ballettene – Svanesjøen, La Bayadère, Manon,» sa Erle. «Men jeg vil også fortsette å vokse i det moderne – det utfordrer meg på en annen måte.»«For meg handler det om å bli bedre og å bevare gleden ved å danse,» la Erle til, noe Jakob var skjønt enig i.

Jan Magnus avsluttet kvelden med et varmt budskap:

«Det er helt greit å ikke være perfekt. Det er faktisk i feilene våre vi blir interessante. Det viktigste er å kommunisere – å bevege publikum, ikke bare kroppen.»

Refleksjon

Samtalen med Jan Magnus Johansen, Erle Østeraat og Jakob Knopf Lindstrøm ble en av de mest inspirerende møtene i klubbens historie. Vi fikk oppleve dynamikken mellom generasjonene – mellom erfaring og ny giv – og fikk et ærlig innblikk i hvordan unge dansere formes til kunstnere. Jan Magnus’ entusiasme og klokskap bandt alt sammen: troen på arbeid, fellesskap og kunstnerisk ærlighet. Møtet med Jan Magnus, Erle og Jakob minnet oss om hvorfor vi følger Nasjonalballetten med så stor entusiasme – her vokser nye stemmer frem. Tusen takk til alle tre!

Erle, Jakob og Jan Magnus