Kunstkritikk av Stigma

FREDRIK RÜTTERS ANMELDELSE AV STIGMA  (på klassiskmusikk.com)

Nasjonalballetten, Den Norske Opera & Ballett,

8. november

Koreografi og scenografi: Jo

: György Ligeti, Alfred Schnittke og Bergmund Waale Skaslien

Kostymer: Bregje van BalenLysdesign: Oscar Frostad Udbye

20 dansere fra Nasjonalballetten

Den Norske Opera & Ballett har hatt koreografen Jo Strømgren som en av sine huskoreografer siden 2013. På deres repertoar er ni produksjoner signert av ham. Samtidig har han drevet sitt eget kompani som han startet på slutten av 1990 tallet. Det har gjort at han har mer enn 200 verk på sin CV, noe som er helt eksepsjonelt, og han har arbeidet i mer enn 70 land. 

Det er få eller ingen som har vært innom så mange sceniske sjangre som Strømgren. Han har skapt rene teaterforestillinger i et kaudervelsk som publikum nesten trodde at de forsto. Han har skrevet flere filmmanus som er blitt virkeliggjort, og satt i scene både opera og barneforestillinger. I et stort antall produksjoner har teater og dans smeltet sammen. Han er dyktig til å flette inn humor i sine forestillinger, og han besitter et eget skråblikk på livet som gjør det vanskelig å forutse i hvilken retning ting kommer til å gå. Han har en egen form for humor som alltid er på plass. 

Det er en god stund siden Strømgren sist skapte et stort helaftens danseverk. Når han nå har produsert et helaftens verk for Nasjonalballetten, har han vendt tilbake til ankeret i sitt kunstneriske virke, nemlig dansen. Det var der det startet. Hans eksamensarbeid fra Statens Balletthøgskole i 1994, Rechts- Links, var av en slik kvalitet at det ble tatt direkte inn i repertoaret til Nye Carte Blanche, og det med stor suksess. Det var begynnelsen, og fra da av har det bare fortsatt i 30 år.

Verket han har produsert for Nasjonalballetten har han gitt tittelen Stigma (gresk for «merke»). Det fremstår som et vakkert, monumentalt verk. Strømgren selv hevder det er et abstrakt verk han har skapt, men det er det vanskelig å forholde seg til. I det øyeblikket ett eller flere mennesker entrer en scene, forsvinner det abstrakte og relasjoner oppstår. Da publikum får lov til å gå inn i salen ligger det en naken mann helt stille på scenegulvet foran det røde enorme sceneteppet. Kroppen er «badet» i en spot-light, og i bakgrunnen suser et lydteppe. 

Da forteppet åpner seg, kommer tre enorme skjermer til syne. De og bakteppet ser ut til å være trukket med et lyst grått linstoff som går igjen i kostymene til Bregje van Balen. Det er et vakkert skulpturelt scenebilde, i all sin enkelhet signert koreografen selv. Da rommet fylles med en eksepsjonell lysdesign som Oscar Udbye har skapt, er rammene rundt denne forestillingen nærmest fullendt. Når så Jo Strømgren som koreograf, i nært samarbeid med de tyve danserne, har latt dem få danse – det er det ikke alltid de får lov til i den moderne danseverden – så begynner tingene å falle på plass der de bør være. 

Skjermenes størrelse gjør at menneskene oppleves ganske små. Danserne fyller langsomt scenerommet, mens det står en enslig mann lengst bak på scenen. Han ser ut til å kjempe med sine indre demoner. Når Strømgren sier at han har funnet tilbake til ankeret i sitt kunstneriske virke med denne forestillingen, har han uttrykt seg meget korrekt. Han har skapt flere nydelige soloer, med påfølgende pas de deux-er eller trioer som inneholder sekvenser av høyst avanserte løftkombinasjoner. Samtidig er han en ekspert til å arbeide med grupper. Dette bruker han spesielt i den andre akten som har fått sitt eget uttrykk av den grunn. Han kan samle alle danserne som blir til en masse. Denne massen får han til å flyte rundt i rommet som en enhet, men samtidig har den et helt eget indre liv. Deler av massen kan gjøre forskjellige bevegelser, gjerne i motsatte retninger, men allikevel beholder massen sin egen helhet og identitet. Det er fascinerende hvordan det bildet fyller rommet og gir det et spesielt liv.

Strømgren synes å ha bygget Stigma i kapitler, nesten som en bok. De faller helt utrolig sammen med musikken, og han viser sin musikalitet til fulle. I den henseende kan han matche en koreograf som Mats Ek, og det er fascinerende å få oppleve hvordan bevegelsene og musikken tidvis bare smelter sammen. 

Når Strømgren hevder at dette er et abstrakt verk – og det må han få lov til – oppleves det likevel altfor mange referanser og møter i det som skjer på scenen. Det trigger umiddelbart et ønske i oss som publikum om å finne et innhold i hva vi ser og opplever utover bare det rent abstrakte. Kanskje det er akkurat det Strømgren har ønsket skal skje. Hva med de øgleaktige varanene som kommer krypende over scenen, og setter hele stemningen tilbake til urtiden? Hva når menneskene i andre akt tar av seg tvangskysene sine og hopper over til et annet sted? River ned stoffene på de store panelene og nærmest gjør opprør. Da oppleves det som en total frigjøring av et helt folk. 

Strømgren og hans team har skapt en utrolig vakker danseforestilling hvor heldigvis dansen og bevegelsene får være noe av det viktigste. Helheten i denne forestillingen er total, og det er spennende å se hvor vital denne kunstneren er etter så lang fartstid med scenekunst. Det er som å få overvære en ny oppvåkning.    

stigma-2024-foto-erik-berg-3063 (1).jpg