Medlemsmøte 4 2026
Oppdatert: 24. aug.
den 17.08-2026 kl 18:00-20:00 Sted : prøvesal 4
Et møte med Espen Giljane – et liv i balletten
Det ble et varmt og personlig møte da Espen Giljane gjestet Ballettklubben. Allerede i introduksjonen satte Anniken tonen for kvelden – med et minne som strakte seg nesten femti år tilbake i tid.
Hun fortalte om første gang hun la merke til den unge Espen Giljane, mot slutten av 1970-tallet. Hun satt i den gamle Operaen og så en forestilling da hun fikk øye på en ung gutt som nærmest hang over orkestergraven, fullstendig oppslukt av det som foregikk på scenen.
Senere møttes veiene deres igjen gjennom balletten, og ett bilde hadde særlig festet seg: Espen på vei ut fra en ballettklasse, fullstendig gjennomsvett etter treningen.
To små øyeblikk, men ganske talende for mannen vi skulle bli bedre kjent med denne kvelden: først gutten som ikke klarte å løsrive seg fra det som skjedde på scenen – og siden danseren som ga alt i studio.
For bak en karriere som rommer George Balanchine og New York City Ballet, ti år som ballettsjef for Nasjonalballetten, åpningen av Operaen i Bjørvika og mange år som pedagog ved noen av verdens fremste danseinstitusjoner, går det en tydelig rød tråd: en usedvanlig arbeidsdisiplin og en kjærlighet til selve arbeidet.
Men det var kanskje ikke alle de store navnene og milepælene som gjorde sterkest inntrykk denne kvelden.
Det var Espen selv.
Med lun humor, varme smil og en befriende selvironi fortalte han om et usedvanlig liv som om det hele nesten hadde kommet litt av seg selv. Det vet vi selvfølgelig at det ikke har. Bak historiene ligger en enorm disiplin, nysgjerrighet og dedikasjon til balletten som har fulgt ham gjennom hele livet.
Det begynte hos Eva Haalke
Balletten kom inn i livet hans nesten før han kunne huske det. Moren gikk på kurs hos Eva Haalke, og en dag da hun manglet barnevakt, måtte den to år gamle Espen sitte og se på klassen.
Han hadde overhørt moren og noen venninner snakke om en dame som ikke holdt armene riktig. Etter timen gikk den lille gutten bort til henne og fortalte at hun måtte jobbe med armene sine.
Fortalt med Espens lune smil var det vanskelig ikke å se historien som et lite frampek mot pedagogen han senere skulle bli.
Etter å ha sett en ballettforestilling i Operaen tidlig på 1970-tallet var han solgt. Gjennom morens venner, som danset i Nasjonalballetten, fikk han samtidig et ganske spesielt innblikk i miljøet. Når danserne samlet seg etter forestillingene, gjemte unge Espen seg under sofaen og lyttet til historier og sladder fra balletten.
Mange år senere skulle han vende tilbake til det samme miljøet – som ballettsjef.
16 år og alene i New York
Mot slutten av 1970-tallet fikk Giljane stipend til School of American Ballet og reiste, bare 16 år gammel, alene til New York.
Han beskrev seg selv som svært fokusert og kanskje litt veslevoksen. Balletten fylte det meste av horisonten, og han fant seg raskt til rette i en by som skulle bli hans andre hjem.
Som 18-åring fikk han overta en liten leilighet som det norske generalkonsulatet tidligere hadde brukt.
Den leiligheten har han fremdeles.
Han beholdt den også gjennom årene som ballettsjef i Oslo. Med et skjevt smil fortalte han at han alltid har syntes den var litt for liten. Nå begynner han å tenke annerledes. Den har heis, størrelsen er håndterlig – og kanskje er den rett og slett en ganske god seniorleilighet når pensjonisttilværelsen etter hvert melder seg.
Problemet er bare alle tingene som har samlet seg der gjennom mer enn fire tiår.
«Nå kan de snart grave meg ut.»
Kontrasten er herlig: et internasjonalt liv på noen av verdens største ballettscener – og den samme lille leiligheten i New York som har fulgt ham siden han var 18.
Å bli sett av Balanchine
I 1981 ble Giljane håndplukket av George Balanchine til New York City Ballet. Han ble dermed en del av den siste generasjonen dansere Balanchine selv valgte til kompaniet før sin død i 1983.
Giljane fortalte om Balanchines helt spesielle evne til å se danserne og få dem til å gjøre mer enn de selv trodde var mulig.
«Hva kan du gjøre? Hva kan du vise meg?»
Ble Giljane bedt om å vise et stort hopp, gjorde han antakelig det største hoppet han noen gang hadde gjort.
Det lå en enorm respekt der, men også noe Giljane selv synes å ha tatt med seg videre som pedagog: betydningen av å se mennesket foran seg og få frem det beste i det.
Livet i New York City Ballet var samtidig hardt. Som corps-danser kunne arbeidsmengden være enorm. Giljane fortalte at nettopp de sterke danserne i corps de ballet kunne ende opp med å danse svært mye – noen ganger mer enn solistene og premièredanserne. Med opptil åtte forestillinger i uken, prøver og Balanchines teknisk krevende repertoar ble kroppen satt på store prøver.
En alvorlig akillesskade satte ham ut av spill i mer enn halvannet år. Han kom tilbake og fortsatte å danse i ni år til, men skaden skulle også føre livet i en ny retning. Pedagogen David Howard lot ham prøve seg som lærer, og undervisningen ble etter hvert en stadig større del av livet hans.
Giljane kom aldri helt tilbake til det nivået han selv hadde håpet på som danser. Men skaden åpnet døren til undervisningen – som igjen åpnet døren til rollen som ballettsjef.
«Man må i hvert fall benytte seg av det man blir servert.»
Å bygge Nasjonalballetten
I 2002 ble Giljane ballettsjef for Nasjonalballetten. En av de store oppgavene ble å forberede kompaniet på flyttingen til det nye operahuset i Bjørvika. Kompaniet skulle vokse, forestillingsaktiviteten øke og balletten nå ut til et større publikum.
Han arbeidet målrettet med både repertoar og trening for å utvikle kompaniet, men når han ansatte dansere, var det aldri bare teknikken han så etter.
Han ville vite hvem de var. Hvorfor ville de akkurat hit? Hvordan arbeidet de når ingen spesielt fulgte med?
Han fortalte om en audition der en danser stadig løp tilbake for å gjøre kombinasjonen én gang til. Mens andre kanskje gjorde øvelsen én eller to ganger, fortsatte hun.
«Her er det en som virkelig elsker å danse.»
Det sier mye om hva Giljane selv verdsetter.
Lederrollen var samtidig krevende.
«Å være sjef for et ballettkompani er ikke en jobb. Det er en tilstand.»
Man tenker på det 24 timer i døgnet. Det store privilegiet var å kunne gi mennesker muligheter og se dem utvikle seg. Det vanskeligste var å måtte si nei.
Giljane var også en pådriver for at institusjonen skulle endre navn fra Den Norske Opera til Den Norske Opera & Ballett, slik at de to kunstformene ble likestilt også i navnet. At dette ikke nødvendigvis utløste spontan begeistring hos alle på operasiden, fortalte han med et smil.Arbeidet hans har også blitt anerkjent utenfor ballettscenen. I 2009 mottok Giljane Anders Jahres kulturpris, og i 2012 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for norsk ballett.
Teknikken er ikke kunsten
Gjennom hele kvelden kom Giljane tilbake til hva han egentlig ønsker å gi danserne.
I en tid der sosiale medier lett kan gjøre antall piruetter og høyden på hoppene til målestokken på en god danser, minnet han om noe helt grunnleggende:
Teknikken er viktig, men den er ikke kunsten.
Følelsen, musikaliteten og uttrykket er det viktigste. Han trakk frem David Howards prinsipp om at man må finne følelsen først – så kommer formen.
Det interessante skjer mellom posisjonene: i overgangene, fraseringen og måten kroppen møter musikken på.
På scenen kan man ikke gjemme seg. Uttrykket må være ekte. Publikum merker når det ikke er det.
Undervisningen skulle etter hvert føre ham til noen av verdens fremste kompanier og danseinstitusjoner. Siden 2015 har han vært fast tilknyttet Juilliard i New York, der han underviser i balletteknikk og allegro.
Balletten som holdepunkt
Kanskje kom kveldens fineste refleksjon da Giljane snakket om den daglige ballettklassen.
Gjennom et helt danserliv vender man tilbake til den samme stangen og de samme grunnleggende bevegelsene. For ham har klassen vært mer enn trening. Gjennom perioder med uro i livet var balletten noe stabilt å holde fast i.
Det ønsker han å gi videre til danserne.
Å komme inn i et studio, legge verden utenfor til side og arbeide fysisk og estetisk til musikk kan, slik han beskrev det, være en form for terapi.
«Hvis man kommer i en slags flow, da er det terapi.»
Han snakket også om kunstens betydning i en urolig tid. Kunstnere kan gi håp, underholde, bevege og skape et rom hvor mennesker for en stund kan la seg henføre av noe vakkert.
Disiplinen er fortsatt den samme. Etter et langt danserliv og to hofteoperasjoner trener Giljane kroppen systematisk opp igjen. Han snakket uten dramatikk om rehabiliteringen og om betydningen av å arbeide intelligent, gradvis og med respekt for kroppen.
Neste morgen skulle han undervise Nasjonalballetten klokken halv ti.
Når begynte han å forberede kroppen sin?
Kvart over fem.
Han lo – men han tullet ikke.
Etter et helt liv med Balanchine, New York City Ballet, Nasjonalballetten og noen av verdens fremste danseinstitusjoner står Espen Giljane altså fremdeles opp før dagen har begynt for å forberede en ballettklasse.
Et helt liv i balletten – og fortsatt like opptatt av morgendagens klasse.
Det sier kanskje det meste.
Vi møtte denne kvelden en mann med en imponerende karriere, men uten behov for å gjøre seg selv imponerende. Lun, morsom, reflektert og svært nedpå – og med en respekt for faget og menneskene han arbeider med som gjennomsyret hele samtalen.
Det var mange smil og mye latter i rommet. Men aller mest satt vi igjen med en stor takknemlighet for å ha fått møte mennesket bak den lange karrieren.
En kveld med rom for spørsmål og gode samtaler
Ballettklubbens medlemmer skuffet heller ikke denne kvelden. Engasjementet i rommet var stort, og spørsmålene til Espen var mange og gode. Det ble spurt om alt fra livet som ung danser i New York og forskjellene mellom amerikansk og europeisk ballett, til skader, undervisning, om tiden hos Balachine, musikalitet og hva han selv ser etter i en danser.
Espen svarte like raust som han hadde fortalt – med kunnskap, refleksjoner, små historier og mye lun humor. Det ble en samtale mellom Espen og medlemmene, snarere enn bare et foredrag, og nettopp det gjorde møtet så levende.
Etter samtalen fortsatte kvelden med kaffe og snacks, hyggelig prat og vi tok opp Ballettklubbens tradisjonelle loddsalg og trekning. Stemningen var god, praten gikk rundt bordene, og det var tydelig at mange gjerne kunne ha fortsatt samtalen med Espen enda lenger.
Tusen takk, Espen, for en varm, raus og svært inspirerende kveld med Ballettklubben – og takk til alle medlemmene våre som bidro til å gjøre møtet så hyggelig.
Vi har en god sekretær!