Medlemsmøte 5 2026

19. oktober 2026

Sted: Formidlingssalen i foajeen

Tid: Kl. 18–20

Gjest: Silas Henriksen

Oppmøte: Rundt 30 medlemmer

Rett etter premieren på Cabaret, der han har skapt koreografien, tok Silas Henriksen turen til oss i Operaens Ballettklubb. Det ble en varm, personlig og underfundig kveld om dans, tid, alder og alt man fremdeles har lyst til å gjøre.

Anniken ønsket alle velkommen og åpnet med en sniktitt på høstens klubbprogram og minnet særlig om stipendutdelingen 30. november.

Så hentet hun frem juryens begeistrede omtale fra da Silas mottok Tom Wilhelmsen Opera & Ballettpris i 2010. Det sies i fagkretser om ham at en stjerne er født. Fortsetter hans utvikling slik, vil vi i Silas Henriksen ha en kommende prins til de store klassiske ballettene, samt en sterk danser i det moderne faget.

Prinsen ble han aldri, bemerket Silas.

Allerede i TEDx-foredraget The Death of a Dancer se foredraget her: https://www.youtube.com/watch?v=-HLyM10cRIs satte Silas ord på uroen ved å nærme seg slutten på den faste dansertilværelsen. Samtalen hos oss ga disse tankene en fortsettelse. Nå sto han i overgangen han tidligere hadde sett frem mot, med spørsmålene om identitet og tilhørighet fortsatt levende – og med nye oppdrag, kolleger og kunstneriske muligheter.

Det gjorde refleksjonene hans gjenkjennelige også utenfor dansen. Når arbeidet har vært en stor del av livet, handler overgangen om mer enn å få en annen hverdag. Hva tar man med seg videre? Hvor får erfaringen plass? Hos Silas var ønsket om å fortsette tydelig: å danse, lære og oppdage hva han ennå kan uttrykke.

Veien førte ham til andre roller og uttrykk, gjennom møtet med Sol León og Paul Lightfoot og fem år i Nederlands Dans Theater. For oss som har fulgt ham, har den veien gitt mange sterke sceneopplevelser.

Ballettklubben har også fått bidra litt underveis. I 2008 mottok Silas Ballettklubbens reisestipend sammen med Gakuro Matsui. Nå takket han for støtten til dansen og understreket hvor mye engasjerte støttespillere betyr.

Silas husket flere av medlemmene og samtaler fra tidligere besøk. Gjensynet skapte nærhet fra første stund. Med fin humor og åpenhet lot han oss følge tankene mens de tok form. Han lette etter presise ord, justerte en formulering og kom med en selvironisk kommentar som fikk latteren til å løsne. Spørsmål fra salen ble til samtaler, og flere delte av seg selv.

Silas Henriksen

Pensjonert rundt 40 – men slett ikke ferdig

Silas gikk av med pensjon fra sin faste stilling i Nasjonalballetten i sommer. Å slutte å danse var han derimot ikke klar for. Pensjonist, frilanser, danser og koreograf: Hvordan beskriver man denne nye tilværelsen? Og hvem er man når den faste plassen i kompaniet ikke lenger er der?

I salen satt flere pensjonister. Noen hadde kanskje nylig avsluttet en lang yrkeskarriere, andre hadde levd med overgangen en stund. Silas sto i den allerede rundt 40, med mange av de samme spørsmålene om identitet og tilhørighet.

Førti er jo ingen alder i det store og hele. Man kan begynne på en ny karriere da, og Silas har fortsatt mye han vil utforske i sin egen. Han vil danse, utvikle seg og møte nye kunstnere. Han funderte høyt, uten å forsøke å lande alt i et ferdig svar. Vi lo, kjente oss igjen og fikk tenke sammen.

Når kroppen vil ha et ord med i laget

Samtidig krever kroppen andre hensyn enn før. Silas fortalte åpent om hoften og behovet for trening, behandling og tilpasning. En oppgradering kunne vært kjærkommen.

For en perfeksjonist er det en øvelse å godta at noe må gjøres annerledes. Han liker ikke å gjøre en ballettklasse halvveis, men må finne nye veier. Her var det mye å kjenne seg igjen i: Avstanden mellom det vi har lyst til, og det kroppen synes er en god idé, blir gjerne tydeligere med årene.

Fra salen kom spørsmål om slitasje og pensjonsalder. Silas understreket verdien av den norske pensjonsordningen, som andre har kjempet frem. Samtidig ønsket han større rom for individuelle løsninger når både danseren og ballettsjefen ser muligheter for å fortsette. Han trakk frem The Royal Ballet som eksempel i refleksjonen om lengre sceniske karrierer. Retten til å gå av og følelsen av å være ferdig kommer ikke nødvendigvis samtidig.

Han utfordret også forestillingene våre om hva dans skal være. Som ballettelskere lar vi oss begeistre av den unge kroppens nærmest overnaturlige muligheter. Men hva med innholdet, ansiktet og kontakten med publikum? Silas etterlyste dansere som fyller rommet med tilstedeværelsen sin og går på scenen med noe å si. Slike kvaliteter trenger tid til å utvikle seg.

Det traff oss som publikum. Vi vil gjerne se både ung virtuositet og det en moden danser har å fortelle.

Når, om ikke nå?

Et nytt dansefellesskap har allerede åpnet seg for Silas i WINNDance, et kompani med base i Stuttgart for dansere fra 40 år og oppover, les mer her https://www.winn-dance.com/. Navnet står for «When, If Not Now?» – når, om ikke nå?

Han fortalte varmt om å møte erfarne dansere han aldri tidligere hadde delt scene med. Noen kjente han bare av omtale. Nå var de kolleger, med ulike erfaringer og mye å lære av hverandre.

Silas fortalte særlig begeistret om soloarbeidet med Rainer Behr fra Tanztheater Wuppertal Pina Bausch, en danser han lenge har beundret. Nå fikk han selv prøve seg på et bevegelsesspråk han hadde sett så mye av. Det som så lett ut, var slett ikke like enkelt å gjøre. Nettopp denne muligheten til å være den som lærer igjen, så ut til å gi ham stor glede.

I sommer danset han med kompaniet under dansebiennalen i Venezia i Scirocco. Forestillingen består av to deler: Death in Venice, med utgangspunkt i Thomas Manns klassiker Døden i Venezia, og John Neumeiers Bridge of Sighs. Temaer som tid, identitet og lengsel ga en interessant gjenklang til kveldens samtale.

Men heller ikke kompaniets premiss slapp unna Silas’ undring. Var det å ha fylt 40 nok til å samle dem som kunstnere? De hadde jo forskjellige historier, personligheter og uttrykk. Han verdsatte initiativet og mulighetene det ga, samtidig som han stilte spørsmål ved merkelappen.

Invitasjonen kom gjennom en tidligere kollega som tok kontakt etter en forestilling under Kylián-festivalen i Oslo. Flere oppdrag har kommet til ham slik, uten audition: Noen husker et samarbeid og ser ham for seg i noe nytt. Møter fra tidligere i danselivet åpner fortsatt dører – og fører ham videre.

Et minne som fortsatt får ham til å smile

Hvilket øyeblikk fra karrieren får ham fortsatt til å smile? Silas vendte tilbake til Shoot the Moon av Sol León og Paul Lightfoot. Verket har en særlig plass i danselivet hans og åpnet døren til Nederlands Dans Theater.

De fem årene i Nederland ga sterke kunstneriske opplevelser, men krevde mye. Han beskrev et intenst miljø med høye forventninger og omfattende turnévirksomhet. Etter hvert lengtet han hjem til Oslo og nye utfordringer i Nasjonalballetten.

Nylig hadde han sett Shoot the Moon fra salen for første gang. Nå så han andre danse et verk han kjente så godt fra innsiden. Det ble et følelsesladet gjensyn.

Han ville gjerne danset det igjen, men arbeidet med Cabaret kom i veien. Mens han fortalte, dukket også en annen tanke opp: Trenger man å vende tilbake til alt man har vært glad i? Ville opplevelsen blitt den samme nå, med andre dansere og på et annet sted i livet?

Han lot spørsmålet stå åpent. Kanskje kunne Shoot the Moon få beholde plassen sin som et av de store minnene, mens nye opplevelser ventet.

Roller å vokse i – og litt høydespenning

Spørsmålene fra salen førte oss videre til Sult, Hedda Gabler, Peer Gynt på Gålå og The Hamlet Complex. Silas fortalte om gleden ved å følge en karakter gjennom en hel forestilling og vende tilbake til roller som Eilert Løvborg i Hedda Gabler. Rollen er den samme, men selv har man fått nye erfaringer. Sammen med medspillerne oppdager man stadig noe mer.

På Gålå hadde han både koreografisk ansvar og en egen rolle. Som om ikke det var nok, fikk han blindtarmbetennelse midt i prøveperioden og måtte opereres på Lillehammer. Dagen etter var han tilbake, med oppblåst mage, sittende på en skinnfell i amfiet. Kanskje ikke helt slik man ser for seg en danser i arbeid.

Han fortalte med selvironi om den krevende dobbeltrollen. Samtidig lærte han mye av Marit Moum Aunes måte å regissere på, særlig i arbeidet med amatører. Der Silas kunne bli opptatt av detaljer, visste hun hvordan en enkel, tydelig beskjed kunne få en hel gruppe i bevegelse. Han husket også magien ved stedet: solnedgangene, vannspeilet designet av snøhetta og opplevelsen av å spille ute. Alle disse tingene som gjør reisen rikere.

Et spørsmål om scenografien i The Hamlet Complex førte til levende beskrivelser av scenemaskineriet og følelsen av å befinne seg høyt oppe i det. Vi som hadde sittet litt engstelige i salen, fikk høre at det kunne være ganske spennende der oppe også. Silas uttrykte stor beundring for fagfolkene og verkstedene i Operaen, som gjør slike forestillinger mulige.

Vi fikk også høre om erfaringen med å danse på tåspiss. Det åpnet nye muligheter i føttene, men stilte store krav. Respekten for kollegene som mestrer dette hver dag, var blitt enda større.

En svært lite diskret koreograf

Silas tror på samskapelse fremfor forestillingen om det ensomme kunstnergeniet. I arbeidet med Cabaret kom han med trinn, moodboards og oppgaver, men ga også dansernes egne ideer og ferdigheter plass. De kunne ting han ikke kunne, og sammen kunne de skape noe bedre.

Han beskrev seg som en kurator, som velger ut, setter sammen og former materialet som oppstår. Et trygt arbeidsrom og dansere som kjenner eierskap til forestillingen, var avgjørende.

Blant de ti danserne er hans tidligere lærer og mentor Nina Lill Svendsen, nå dansekaptein i Cabaret. Silas fortalte begeistret om hvordan hun som 69-åring stråler på scenen sammen med kolleger i 20- og 30-årene. Med danseglede og nysgjerrighet i behold ga hun kveldens tanker om alder et konkret uttrykk.

Stoltheten over ensemblet hadde gjort det vanskelig å være diskret under premieren, bare et par dager før møtet vårt. Fra fjerde rad levde Silas seg så ivrig inn i dansen at en sidemann kommenterte engasjementet. Da måtte han innrømme at det var han som hadde laget koreografien.

Tid til å skape – og tid til å oppdage

Samtalen rommet også engasjerte tanker om norsk scenekunst. Silas ønsket større synlighet for dansen og mer tid til kunstnerisk fordypning.

Han stilte spørsmål ved at mange produksjoner spilles så få ganger. Publikum rekker ikke alltid å oppdage dem, og danserne trenger forestillingene for å utvikle karakter arbeidet videre. Et nytt verk har ikke nødvendigvis funnet formen sin på premieredagen.

Han etterlyste rom for å prøve, feile og bearbeide, og mot til å ta kunstneriske sjanser. Vi snakket om mulighetene i Scene 2 og om hvordan flere kan finne veien til dansen. Hvordan kan vi få dem som elsker Nøtteknekkeren, til å bli nysgjerrige på resten av repertoaret?Også her delte Silas tanker, tvil og begeistring på en måte som inviterte andre inn. Samtalen beveget seg naturlig mellom det personlige og de store spørsmålene om kunsten.

Broderte ballettposisjoner og en varm avslutning 

Etter samtalen fortsatte praten over litt snacks og varm drikke, før det var tid for loddtrekning.

Vår fantastiske Kari Ruud, klubbens eldste medlem og den som har vært med lengst, hadde brodert nydelige bilder av tre ulike ballettposisjoner. De vakte stor beundring, og mange håpet å få med seg et hjem. Tusen takk, Kari, for de flotte arbeidene og den gavmilde innsatsen!

Takk også til alle som bidro med spørsmål, latter og ivrig deltakelse. Silas’ lune åpenhet gjorde at mange ga litt mer av seg selv. Vi gikk hjem med følelsen av å ha kommet nærmere både ham og hverandre.

Vi er mange som vil savne å se ham like ofte på Operaens scene. Men denne kvelden ga oss også mye å glede oss til. Vi heier på fortsettelsen og håper å få se mye mer av ham – med all den erfaringen, tilstedeværelsen og dansegleden han har med seg. Bare å kjøpe billetter til Cabaret løp og kjøp her: Framsyningar | Det Norske Teatret

Han er slett ikke ferdig. Og vi er slett ikke ferdige med å se ham.