Medlemsmøte 5 2024

Referat fra Medlemsmøte 5 i Operaens Ballettklubb

Dato: 25. oktober

Sted: Formidlingssenteret i Operaen

Antall deltakere: 40 påmeldte; om lag 35 møtte opp.

Referent: Hilde Bruvold

Ordstyrer: Anniken Kjelstrup hadde forberedt møtet på en grundig måte og ledet oss gjennom kvelden.

Gjest: Jo Strømgren

Under en høstkveld kl 19:00 i Operaens Ballettklubb inviterte Jo Strømgren medlemmene inn i sitt kunstneriske univers og delte historier fra en karriere som spenner over teater, koreografi, og dramatikk. Med varme og glimt i øyet ga han oss et sjeldent innblikk i sin reise – fra oppvekst og kreativ motstand til en uforutsigbar utvikling som kunstner. Han delte anekdoter om sine år i Trondheim og danselivet på 80-tallet, en tid han beskrev med både alvor og humor, noe som skapte god stemning blant medlemmene og kvelden ga oss et eksklusivt møte med en fantastisk kunstner.

Slik så Dance Magazine ut på 80 tallet. Individualismen våkner og tiden var preget av farger, former og optimisme-en donasjon fra

Hilde H. Holte

På ballettskolen ble jeg sett på som det sorte fåret – noe som passet meg utmerket. Jeg trengte å hente erfaring fra utsiden, gi meg selv noen skrubbsår i verden for å ha noe virkelig å fortelle på scenen.

Strømgrens første steg inn i dansekunsten var et produkt av tilfeldigheter og kvotering mener han: etter et opphold i Spania og en intens opplevelse med en erfaren flamenco danserinne, ble han overbevist om dansens uttrykkskraft. Ved hjemkomsten begynte han på Statens Balletthøgskole med Marte Sæther og senere Anne Borg som ledere, der klassisk ballett dannet grunnlaget for hans videre kunstneriske utfoldelse. Her møtte han også lærere som Knut Breder, som han trakk frem som en uvurderlig støtte i sine unge år. Etter et år med koreografistudier, debuterte han i 1994 med sin første produksjon, Rechts-Links. Snart ble 2 han knyttet til Carte Blanche som både danser og koreograf, og dette engasjementet åpnet for en rekke betydningsfulle prosjekter.

En av kveldens mest underholdende øyeblikk var når Strømgren beskrev sin avvisning fra en rolle i en produksjon han selv hadde vært med å utvikle karakteren i. Det var Moum Aunes første regioppdrag og han ble avvist til rollen. Denne avvisningen tente en gnist av «herlig raseri» hos ham, og han bestemte seg for å lage sin egen soloforestilling på Black Box Teater. Selv om ingen visste hvem han var og at han måtte bruke sparepengene sine for å sette opp stykket, var suksessen enorm – så stor at ekstranummer etter ekstranummer ble satt opp. Det var her jeg ble etablert som en særegen stemme i norsk scenekunst. Hans allsidighet har ført ham til internasjonale arenaer, blant annet Théâtre National de Chaillot i Paris – en scene hvor hans budskap virkelig fikk skinne.

Strømgrens erfaring fra ulike kunstsjangre, fra dukketeater til kortfilm, gir ham et rikt materiale å arbeide med. Han beskriver seg som en observatør, en som dykker ned i samfunnets dype lag og uttrykker dette gjennom abstrakte scener. Han delte også sin filosofi om humor i kunsten, selv når den tar for seg alvorlige temaer. Dukketeater fungerer godt, til å uttrykke både absurditet og dypt alvorlige samfunnskommentarer. Særlig i land hvor ytringsfriheten ikke er like god, fant han et medium som tillater et spill med publikums grenser. «Når man kan få folk til å le – eller kanskje til og med til å riste litt på hodet – åpner man døren til en dypere refleksjon,» sa han.

Han spøkte også om klassiske ballettverk, som Nøtteknekkeren, som han selv hadde satt opp to ganger, men fortsatt mente han aldri helt har forstått historien bak. Med et smil bemerket han at «kanskje Tsjajkovskij var i en opiumsrus da han skrev den – hvem vet?

Alle lo

Huskoreografrollen og Operaens Scene 2 Som huskoreograf i Den Norske Opera & Ballett siden 2012, har Strømgren gjort Scene 2 til sitt foretrukne eksperimentelle rom, en arena hvor uavhengige og etablerte kunstnere kan prøve ut nye former. Denne scenen, med sin intime plassering og kapasitet på 300-400 sitteplasser, gir en unik mulighet til å komme tett på utøverne, noe Strømgren beskriver som avgjørende for kunstens utvikling. Bare denne sommeren sto han alene for 15 % av inntektene på Operaen, en bemerkelsesverdig prestasjon gjennom over 60 forestillinger.

Arbeid med eget kompani I 1998 grunnla han Jo Strømgren Kompani, et ensemble som rommer sjangere fra dans og teater til dukketeater og film, for både barn og voksne. De er kjent for å bruke kaudervelsk tale, som gjør at mening i det absurde kommer frem. Kompaniet har gitt ham en frihet som ikke alltid finnes i institusjoner, og denne fleksibiliteten har vært avgjørende for hans kunstneriske uttrykk. Han understreket viktigheten av å arbeide med utøvere som kombinerer teknisk presisjon med teatralsk dybde.

Om Stigma og samfunnets uro Å lage en forestilling som Stigma krever en viss fremsynthet, ettersom Jo Strømgren må bestemme seg for tematikken minst to år i forveien. I løpet av denne tiden kan både samfunnet og kunstneren selv gjennomgå store forandringer. Strømgren, som er en selvutnevnt nyhetsfrik og flittig leser det meste av aviser, har observert hvordan uroen som nå ligger over samfunnet, ikke eksisterte på samme måte på 1980-tallet. 3 Den gang hersket en optimisme, mens dagens tid har en uro som manifesterer seg på mer abstrakte måter.

Stigma dykker ned i denne moderne uroen, men gjennom symbolikk som publikum kan kjenne igjen – for eksempel med elementer fra bibelhistorien og en underliggende darwinistisk tone, hvor “den sterkestes rett” stadig lurer i bakgrunnen. Denne koblingen til grunnleggende mytologi og overlevelsesinstinkt gir forestillingen en filosofisk dybde. Inspirert av koreografen Crystal Pites arbeid med minimalisme, ønsker Strømgren å gjøre forestillingen ren og avkledd, og holder seg til det nødvendige: senografi med enkle ark, kostymer og lys. Målet er å ta tilbake et abstrakt rom der publikum kan fylle inn egne assosiasjoner.

Strømgren påpeker at han aldri tidligere har hatt en så tett dialog med danserne som nå. I teaterarbeid pleier han å ha en bred diskusjon med skuespillerne, mens dansere tradisjonelt har vært mindre interessert i koreografens underliggende konsepter. I Stigma merker han derimot et skifte: Nasjonalballettens dansere er nå mer åpne, og han tilbringer mye tid på gulvet med dem, stiller spørsmål og prøver å få dem til å føle intensiteten bak stykket. Improvisasjon og strukturerte rammer blir verktøy for å skape et uperfekt og menneskelig uttrykk – et bevisst brudd med ballettens ofte formelle estetikk. Dette arbeidet med å abstrahere gir danserne plass til å uttrykke teatralsk dybde, og verket inviterer publikum til å reflektere over kompleksiteten i vårt moderne samfunn. Stigma er inspirert av nettopp denne uroen og de stadige endringene rundt oss. Med dagens verden som bakteppe opplever Strømgren at det blir stadig vanskeligere å skape noe lett og humoristisk; forestillingen tar snarere et filosofisk og alvorlig perspektiv. Faktisk funderer han nå på om han burde kutte ned på den daglige avislesingen – all denne informasjonen skaper kanskje mer rastløshet enn inspirasjon.

I Stigmas første akt blandes musikk fra modernistiske komponister som Alfred Schnittke og György Ligeti, noe som setter en kald tone, speilet i kostymene. I andre akt kommer det derimot et varmt skifte med musikk fra den norske komponisten og bratsjisten Bergmund Waal Skaslien, samt innspillinger fra Operaorkesteret. Her kombineres “pling-plong”-toner av østeuropeisk klang med trønderske folketoner og tradisjonell norsk musikk. Denne musikalske kontrasten understreker følelsene og symbolikken i Stigma og gir forestillingen en unik tekstur som lar publikum fordype seg i dagens samfunnsforandringer.

Med sin særegne blanding av humor og samfunnskritikk håper Strømgren på å gi publikum en kveld som både utfordrer og gir rom for ettertanke – en opplevelse som reflekterer en verden i konstant bevegelse. Etter en kveld med mye lun humring av Strømgrens åpenhjertige formidling om kunsten og menneskene bak den – alltid med en god porsjon selvironi. Han fremhevet hvordan samarbeidet med Nasjonalballettens kunstneriske leder, Ingrid Lorentzen, har vært en profesjonelt givende opplevelse. Kvelden var en sjelden anledning til å få innblikk i en kunstner som stadig utfordrer grensene mellom dans, teater og samfunnskritikk, og som inviterer sitt publikum til å reflektere over kunstens rolle i et komplekst samfunn.

Takk Jo Strømgren!